Der traff jeg bunnen igjen, dere. Gardinen er trukket ned, lysene er slukket, og bensintanken er tom. Han snek seg inn vinduet og hjertet er tungt.

Hvordan forklarer man depresjon? Det er som å ha en stein på brystet 24 timer i døgnet. En kvern i hjernen som aldri stopper. Et jævla sirkus foran øynene dine du ikke har noen som helst kontroll over.

Sirkusdirektøren er her igjen, og han bestemmer.

Jeg vil sove nå, sier jeg.
Haha, det kan du drite i, svarer han.

Jeg vil stå opp nå, sier jeg.
DET kan du drite i, svarer han.

Jeg vil spise nå, jeg, kjære direktør, sier jeg.
Du blir bare kvalm, svarer han.

Kjære, kjære direktør, jeg vil ikke sitte her mer, sier jeg.
Synd at beina dine ikke virker, da, svarer han.

Kjære, snille, søte direktør, ikke gå fra meg, jeg er så ensom, sier jeg.
Din drittunge, jeg GÅR INGEN STEDER, roper han.

Jeg vet ikke hvorfor han kom engang. Jeg har ikke invitert ham eller ønsket ham velkommen. Jeg klarer meg jo så bra nå. Og så kommer 5 sårende hendelser samtidig, slår meg bevisstløs, og når jeg våkner, er han der.

-Har du savnet meg nå, da?

-Nei, jeg har ikke savnet det i det hele tatt. Jeg savner Elise, jeg.

( livingdoll.blogg.no )

mitt svar:

sliter med det samme selv. må si måten du beskriver det på er fantastisk!

det drar meg ned å se at karakterene mine på skolen har blitt mye dårligere, pga. depresjonen. og det gjør meg bare mer deprimert. jeg er så redd for at framtiden min ikke skal bli slik jeg drømmer om pga dette. jeg er bare 15 år, og alle karakterene mine var gode før- skal denne dumme depresjonen ødelegge alt?

SIRKUSDIREKTØREN KAN DRA TIL HELVETTE. ingen fortjener den ''ekstra mørke linsa'' man får foran øynene av depresjonen.

og dere, jeg vet mange av dere tar dette userriøst. tenk dere om både en og to ganger før dere kommenterer noe userriøst og anonymt.

vil dere jeg skal skrive mer om dette?